Tag Archives: Buddhismen

Om buddhisme

Nå har vi tenkt en del rundt buddhismen, og sammenliknet den med en del ting i verden både religiøse og ikke-religiøse. Noe av dette var genuine spørsmål – jeg synes virkelig at idrettsutøvere har liknende formål i livet til munkers – og noe av det var kanskje litt politisk ladet – europeisk buddhisme for meg likner på selvhjelpslitteratur på en problematisk måte. Jeg synes den fort kan bli markedsført.

What do you mean, no hat? (photo from http://www.sonyinsider.com/wp-content/uploads/2010/05/2010_the_karate_kid_006.png)

Det er mange fenomen som virker religiøse og har orientale aner som i vesten blir til varer som kjøpes og selges: akupunktur, meditasjon, og andre typer personlig pleie. The Karate Kid ville neppe skjedd i Moss. Daniel ville måtte ha betalt flesk.

Det interessante er at nettopp forholdet til penger konfigureres helt annerledes i religionens idealer, og dette er et nyttig sammenlikningspunkt med andre religioner. Når både islam og kristendom gir bort sine penger til veldedighet eller hellige mennesker for blandede grunner – medlidenhet ved sitt beste; plikt og religiøs kapital ved sitt verste – vi kan godt si at buddhister gir bort fordi det er godt for mennesker å gi. Vi har et behov for å bli kvitt en del av vår inntekt. En viktig del av munkenes funksjon handler ikke kun om selvoppfyllelse, men om en tjeneste til hele samfunnet, som går ut på å ta imot veldedighet. Som en tjeneste til lekmenn (ikke-munker).

Dette appelllerer til meg som en del av en større teori om religion basert i offer. Georges Bataille – en fransk bibliotekar som skrev radikal filosofi i den første delen av det 20. århundret (i tillegg til en del erotika – blandingen av sjangrene tjente ham tittelen dritens filosof) – brukte politisk økonomiske argumenter for å hevde paradokset om at alle menneskelige samfunn trenger å brenne av nyttige ting noen ganger, for ikke å gå til grunn. Det er en problematisk stilling i disse nedskjæringstider, men dere kan sikkert bruke det for å rettferdiggjøre russetida deres…

Dorés paradis. Svart og hvit liksom...

En annen ting som teller som positivt ved buddhismen i min bedømmelse er dens syn på frelse. Da religionsvitenskap ble til (i det 18. århundret) hadde den en tendens til å beskrive alle religioner etter kristendommens mal. Er frelse et avgjørende spørsmål? Må alle religioner behandle det? Man pleier å sammenlikne buddhismens nirvana med kristendommens himmel, men jeg tror vi kan se en avgjørende forskjell: himmel får man som belønning, mens nirvana oppnår man selv. Himmelen er et motiv for å være god (fordi ingen er god fordi de ønsker å være det vel?) mens nirvana er det gode livet. På den måten er det kanskje overraskende at buddhismen har såpass lite å tilby ndg. lære om hva som er det gode – den sier bare «rett tanke»; «mangel på begjær og lidelse»; osv. Men kanskje det ikke går an å definere godhet. Vi kommer tilbake til dette en annen gang.

Dette siste spørsmålet er utrolig viktig for dagens religiøse debatt, fordi det er stadig færre som tror på helvete – på tvers av religionene. Og da skylder vi en forklaring på hvorfor vi skal være gode. Buddhister svarer med at det gode livet er nettopp godt, og mer begrunnelse trenger vi ikke. Men kristne og muslimer har levd såpass lenge med store bilder av paradis at de trenger et alibi for det gode. Som Paulus sier «Hvis de døde ikke står opp, så la oss spise og drikke,for i morgen dør vi!» (1 Kor. 15.32) – og følelsen fikk gjenklang i den modige men morderiske Dmitri i Dostoevskys Brødrene Karamazov: «finnes det ikke noe gud, så er alt tillatt!»

Og i buddhismen, kan vi godt si at alt er tillatt, og derfor er det bare vår skyld hvis vi velger feil. Det er et stort byrde å bære på.

Reklamer